Først House of the Dead: Overkill, spillet som allerede innehar rekorden for flest banneord i et spill noensinne. Så glimrende GTA: Chinatown Wars på Nintendo DS. Nå MadWorld, et spill så overdrevet voldelig at Wii-kjøpende bestemødre som kommer over dette ved en feiltakelse kommer til å dø av sjokk.
Hele poenget med MadWorld er imidlertid at volden er komplett useriøs. Dette er et spill som benytter seg av tegneserie-estetikk, humor og "over the top"-brutalitet som ingen kan bli støtt av.
Svart/hvitt
Som du sikkert har sett av skjermbildene henter MadWorld sitt visuelle utrykk rimelig direkte fra Sin City, og helt sikkert fra øvrige inspirasjonskilder innefor Neo Noir-sjangeren. Hele spillets grafikk er utelukkende i svart hvitt, med fokus på tydelige kontraster og rette linjer. Det eneste fargeelementet er rødt blod. Det er et slående uttrykk som ikke er blitt brukt i spillverden i nevneverdig grad, det ser utrolig bra ut og vi applauderer Sega for å ha tatt sjansen på å prøve noe nytt.
Bortsett fra at MadWorld er genuint imponerende rent visuelt, er det kunstneriske også noe vi setter skikkelig stor pris på. Designet på byen, figurene, og spesielt de komplett forstyrrede og gærne bossene er noe helt for seg selv. Det er et talentfullt team som har jobbet med spillet (tross alt satt sammen av folkene som i sin tid skapte Okami og God Hand), og det vises i kreativiteten og skapergleden vi så tydelig ser i MadWorld.
MadWorld henter også en del inspirasjon fra "storebror ser deg"-filmer og bøker, der gladiatorsporten er blitt allemannseie. Hele tematikken handler tross alt om en avstengt del av korrupte og skitne Varrigan City, som er blitt tatt over av terrorister og der et dødelig TV-show spilles inn og vises live til innbyggerne.
Din jobb, som tause og godt trente Jack, er å delta i showet. Noe som innebærer drap, lemlestelse og øvrig voldsom behandling av endeløse rekker med motstandere.
Av den gamle skolen
Så, vår Jack blir plassert i et utvalg brett, hvert av dem befinner seg i en av byens bydeler, og vi får en tidsbegrensning på oss til å samle inn flest mulig poeng. Poeng, ja. MadWorld har nemlig en desidert gammeldags oppbygning, med tydelige referanser til klassiske arkadespill.
Blant annet har Jack noe så uvanlig som et begrenset antall liv. Stort sett tre av dem, selv om du kan samle inn flere ved å plukke opp ballonger (!). Går du tom for energi, mister du ett liv, men fortsetter å spille fra akkurat samme øyeblikk. Mister du alle livene, må du starte brettet fra begynnelsen.
Poengene samler du inn ved å rett og slett drepe folk på de mest kreative måtene. Tidsbegrensningen brettene legger på deg er imidlertid lite å bry seg om, da du stort sett rekker å komme deg til bossen i tide. Og nettopp for å få tilgang til brettets boss, samt visse nye våpen og andre ekstramuligheter, må du samle inn flest mulig poeng.
Drapsorgie
Selve spillbarheten går altså ut på at du tar tak i motstandere som vandrer rundt på brettene, slenger dem på vegger med spiker på, kutter dem i to med din innebygde motorsag, fanger dem med dekk eller tønner, spidder dem med gateskilt, deler dem i to ved å kaste dem i en søppelcontainer, setter fyr på dem, og så videre. Poenget her er å kombinere flest mulig torturmetoder, som å først dytte et dekk over en fyr, så kjøre et skilt gjennom hodet hans, for så å løfte ham opp og slenge han på spiker. Dermed kombineres poengene, og spillet vil helst at du skal gå frem på denne måten. Dreper du fiendene på enkle og ensformige måter, som å kutte alle opp med motorsaga, får du mindre poeng og bruker lenger tid på å nå den endelige bossen. Og tiden tikker.
På den andre siden, til tross for alle de flotte drapsmetoder (og det dukker opp ganske mye artig utover), kan vi ikke unngå å merke at spillet blir nokså repetitivt etter hvert. I de senere brettene gjør du på mange måter det samme som i de tidligere, bare at motstanderne blir mer aggressive og tøffere jo lenger du kommer. Og vanskelighetsgraden kan bli rimelig høy lenger ut i spillet, der få slag fra en boss kan ta hele livet ditt.
Det som ikke akkurat gjør situasjonen bedre er at styringen av Jack kan være vrien. Da fyren er ganske treg, tar det ofte for lang tid å snu seg, plassere seg riktig, det er fort gjort å ikke klare å plukke opp et essensielt objekt raskt nok. Kameraet samarbeider heller ikke alltid, og du kan ende opp død før du aner det.
Kampkontrollene derimot, er glimrende. Du bruker knapper til angrep med knyttnever og motorsaga, og for å plukke opp gjenstander, mens bevegelser utnyttes der det føles naturlig, som å svinge motorsaga, kaste motstanderne vekk og utføre spesialangrep. Det føles ekstremt logisk og lett å lære, og er en smart måte å utnytte Wiis kontrollsystem på.
Variasjoner
Spillet byr som sagt på diverse utfordringer som låses opp ettersom du når et visst poengsum. For eksempel utfordringer du selv kan velge å aktivere, og som introduseres av en veltalende og godt kledd hallik. Disse innebærer diverse kreative feller, og du må slenge så mange motstandere i dem som mulig. En av de første utfordringene krever for eksempel at du slenger fiendene i en gigantisk flyturbin. Selve sjefshalliken deler for øvrig skjebne med ofrene hver gang, men dukker likevel opp levende for å introdusere neste runde.
Og til slutt, alltid en enorm, krevende og fullstendig gærn boss. Alltid et høydepunkt.
Et par ganger får vi også kjøre motorsykkel, noe som føles nokså unødvendig. Det handler om lite mer enn å svinge våpnene til venstre og høyre og kapper lemmer av forbikjørende.
Lyd og bilde
Teknisk sett er MadWorld fabelaktig. Grafikken er som sagt utrolig stilig, fengende og annerledes, noe enhver kan se fra skjermbildene. Lyden har imidlertid også fått mye oppmerksomhet, og da tenker vi spesielt på de to kommentatorene som leverer fra seg noen helt fantastiske gullkorn. Vi anbefaler å skru ned (den for øvrig også ganske kule) musikken, og bare høre på kommentaren, den er herlig.
MadWorld har sine feil. Kontrollen av Jack kunne vært bedre, spillet kunne vært lengre og variert utfordringene litt mer (men husk at du kan låse opp en helt grusom hard-modus), og visse brett byr på frustrasjoner. Dette er ikke spillet for hvem som helst. Men samtidig gjør den kreative og unike tematikken, den svarte humoren, den ekstreme, men fullstendig karikerte ultravolden at MadWorld blir et spill det er lett å like. Så vi liker det, men anbefaler det ikke for enhver Wii-eier der ute.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar